Sometimes subtle, sometimes striking, the interplay between our lives and our books is the subject of this unique memoir by well-known publishing correspondent and self-described “readaholic” Sara Nelson. From Solzhenitsyn to Laura Zigman, Catherine M. to Captain Underpants, the result is a personal chronicle of insight, wit, and enough infectious enthusiasm to make a passionate reader out of anybody.

Dette er den type bok jeg ender opp med full av bokmerker. Det betyr at det står noe spesielt bra på en side, og noe jeg gjerne vil ha med meg når jeg skriver om den. Og det er alltid et positivt trekk at en bok har mange bokmerker i seg når jeg er ferdig. Men. Det er endel men i denne boken. For det første så regner jeg med at en person i de jobbene hun har hatt må ha lest endel (og det høres det ut som hun har). Så hvorfor starter hun med at hun skal vie et år til lesing for å lese hele 50 bøker? 50 bøker burde ikke være mye for henne. Hun skriver også at hun ikke kan si noe om de bøkene hun ikke leser ferdig, og det synes jeg er rart. Jeg leser ikke mer enn ca 50 sider i en bok jeg ikke liker og kan uttale meg om boken på grunnlag av de 50 sidene. Hun leser en 3-400 sider og mener at hun ikke har grunnlag for å uttale seg.

Men, over til de positive sidene, for de er det mange av. Her får du først presentert en liste på 50 bøker hun har tenkt å lese, og som ikke helt blir de bøkene hun faktisk leser noe jeg synes er et fint trekk. Hun kommer til den konklusjonen at bøkene i mange situasjoner velger oss og at det er hvilken livsituasjon vi er i som ofte bestemmer bokvalget. Jeg tror hun har rett i begge deler.

I set out to read “whatever I wanted” and ended up with a reading list I could never have divised. I couldn’t have predicted, say, that A million little pieces would turn up at the exact moment I needed it, or that spending some time with my mother would reintroduce me to Majorie Moningstar.

Det er et meget personlig syn på bøker hun viser oss, og gir oss samtidig et blikk inn i familien sin. Hun er gift med Leo, som er en av mennene bak Saturday night live, og har en syv år gammel sønn som heter Charlie. Vi får innblikk i krangler og gode dager. Men i med lys på hvordan det påvirker lesingen hennes.

When things go right in my life, I read. When things go wrong I read more. Frustrated with work, bored with my marriage, anoyed at my kid or my friends, I escape into books.

Også hvordan det å anbefale bøker for hverandre påvirker et vennskap har hun med. Hun kaller det å anbefale bøker for venner “a minetrap”:

An occasional disagrement over a book’s merit should not be a big deal to normal people, but the people I love – and the person I am – am not normal: we’re book people. To us, disagreeing about something we read is as shocking and disruptive as, say, deceiding that we hate each other’s husbands.

I løpet av boken snakker hun mye om sin familie. Sin mor og far og sin søster Liza. Men hun forteller også om da hun selv begynte å lese. Og ikke minst (for meg) oppdagelsen av det “fri-rommet” du får ved å sette deg ned med en bok, som barn. Jeg hadde det også akkurat slik som hun skriver (inkludert bok-gjennfortellingene):

… But I knew early how to protect myself from too much attention and unwanted noice: Tell Mom and Dad you had to read a book. Not only did it please them – “My daughter, the reader” – but it got them of my back. Never mind that my mother would often come in the next hour or day and ask for a mini book report; at least for the moment I needed it, I could get away.

Dette var til syvende og sist en bok jeg koste meg med. Jeg fikk virkelig mange gode boktips siden hun skriver nøye og ærlig om de bøkene hun leser, og tenker tilbake på bøker hun har lest før som virkelig gjorde noe med henne. Hun er virkelig “a book-person” som hun også kaller seg selv. Og det var både spennende og interessant å lese hvordan en annen “book-person” har det, og ikke minst og se på likheter og ulikheter.

I slutten av boken skriver hun om viktigheten av hvordan en bok begynner. Den første setningen og hvordan den kan gripe oss. Hun har listet opp mange eksempler på gode begynnelser, og jeg skal gjenta ett par her. Men først må jeg anbefale deg å lese denne boken. Det var et fornøyelig bekjentskap! Og så vil jeg takke Tønsberg og Nøtterøy bibliotek som sendte meg denne boken helt utenom vanlige utlånsrutiner.

My name was Salmon, like the fish; first name Susie. I was fourteen when I was murdered, – Alice Sebold, The lovely bones.

It is a thruth universally acknowledged that a single man in possession of a good fortune must be in want for a wife. – Jane Austen, Pride and Prejustice.

Historien om Lucie handler om dem som er fattige, ikke bare på gods og gull, men også på slekt og omsorgspersoner. Det er mange harde skjebner, og de unge har bare seg selv og hverandre. Men det finnes også gode mennesker rundt dem, og Lucie selv er et lyspunkt for de andre.
Det historiske bakteppet er virkelige hendelser og forhold; Manufakturhuset, hospitalet for de spedalske, fattighus, lov og straff, bybrann, krig, forbrytelser, barnearbeid, slaveri og fattigdom.
Nattmannens datter er et sosialrealistisk historisk drama som er spekket med dramatikk, spenning, fakta og mellommenneskelige relasjoner.

Boktraileren er slik;

Og bøkene jeg har lest er;

Frostrosen: Vi er i Bergen på 1700-tallet. Lucie har mistet sin far (hun blir fortalt at han ble tatt for stjeling og hengt). Selv har hun fått plass på barneanstalten Manufakturen hvor hun må jobbe sent og tidlig og får lite mat og mye straff. En natt lurer hun seg ut for å finne noen pølser hun så på avfallsplassen, men istedenfor finner hun liket av en ung kvinne som til nylig har vært sammen med Lucie på Manufakturen.

Morgenstjernen: I denne boken møter Lucie forstanderfruen Fru Galle. Hun hjelper Lucie i en vanskelig situasjon men understreker også for Lucie hvor langt det er mellom klassene deres. Lucie blir også vitne til at noen begår en utenkelig handling, men klarer ikke holde seg utenfor. Både hun og Nattmannen blir involvert. Tilly blir svært syk i denne boken og på tross av alle farer flytter Lucie inn i sykerommet til henne.

Den som vender tilbake: Lucie blir slått ned og gjemt i krypten under Domkirken og da hun blir funnet etter flere dager er det klart at Tilly er forsvunnet. Luci får med seg en stor gruppe av de andre fattiglemmene til å lete, men ukene går og de finner henne ikke. Lucie og Lars blir mer og mer glad i hverandre, eller er det bare Lucie som føler det sånn? Og med Tilly borte, tankene rundt Nattmannen og Lars er det en vanskelig tid for Lucie.

Nattmannens datter er en meget spennende historie, men det jeg liker aller best er tross alt det historiske jeg lærer. Denne boken handler om Bergen, men livet var likt for de fattige og utstøtte i hele landet. Jeg har lest to bøker om hentrettelser i Norge Uten nåde og Ondskap som forteller mye om hva Nattmannen, eller Rakkeren som han også blir kalt måtte gjøre. Og endel om hvor utstøtt han var. Denne perioden; 1700-tallet er også blant mine favorittperioder i historien, med all sin grusomhet. Så jeg er glad for at jeg valgte å lese denne serien. Og jeg anbefaler den videre!

I Seoul bor en student som lever et normalt liv men ingenting ved fortiden hennes er normalt. Som liten jente flyktet hun fra verdens mest lukkede og undertrykkende diktatur, Nord-Korea. Dette er hennes historie. I 1998 har hungersnøden i Nord-Korea allerede kostet hundretusener av liv. Eunsun er 12 år og utmagret av hungersnød. Sammen med moren og søsteren ser de bare en utvei: å rømme til Kina for å unnslippe sult. De legger ut på en utrolig og farlig flukt, der ingen hindre stanser dem. Selv ikke da de blir arrestert og hjemsendt til Nord-Korea, der de havner i fangeleir. Tortur og avhør knekker dem ikke, og de finner styrke til å rømme igjen. Tilbake i Kina lever de som slaver uten papirer, stadig jaget av politiet. Som en siste kraftanstrengelse bestemmer Eunsun Kim seg for å krysse den mongolske ørkenen for kanskje å nå frem til friheten i Sør-Korea.

Baksideteksten sier det meste om denne boken, for dette er en bok om en flukt. En flukt som flere ganger blir stoppet, og de blir sent tilbake til begynnelsen. Men med flyktninger som ikke gir opp. Eunsun, søsteren hennes Keumsun og moren deres flykter gjennom Kina fra hungersnød i Nord-Korea. De blir etterhvert solgt av en menneskehandler til en bonde som vil ha en sønn og moren deres må gå med på dette. De rømmer fra bonden, blir tatt og kommer tilbake til de en dag blir tatt av politiet og sendt tilbake til Nord-Korea og i interneringsleir. Den lille gutten moren har fått med bonden er tilbake i Kina, og de rømmer på nytt for å komme tilbake til ham.

Etterhvert får de jobber i ulike byer og det går bedre for dem. Så bra at de klarer å betale menneskesmuglere for å ta dem inn i Mongolia. Dette landet har en utleveringsavtale med Sør-Korea: Mongolia skal sende alle Nord-Koreanske flyktninger til dem. Endelig er de på vei til friheten.

Eunsun sier at grunnen til at hun skriver og meningen med boken er å gi Nord-Koreanerne en stemme. At menneskene i Vesten skal få øynene opp for hvor grusomt de har det i dette diktaturet. Og det klarer hun absolutt. Uheldigvis er stemmen hennes både naiv og barnslig i enkelte deler av boken, men om en bare klarer overse det er dette en sterk bok om mennesker vi vet lite om hvordan lever. Og en sterk bok om en utrolig flukt.

Boken har jeg fått av Pantagruel.

Det har vært en nydelig pinsehelg med mange dager fri på jobb. Jeg har til vanlig fri på torsdagene så nå har jeg nesten ikke vært på jobb i en hel uke. Deilig med ferie som ikke går av feriedagene! Jeg har ikke gjort mye fornuftig utenom å lese og se film. Syv episoder av Game of Thrones ble det, så nå har jeg ikke flere igjen før det kommer flere på TV. Det blir et stort savn.

Jeg har lest mye disse fridagene og blant annet en bok om to jenter og en mor som flykter fra Nord-Korea og etter ni år endelig kommer frem til Sør-Korea; Nord-Korea – Ni år på flukt fra helvete av Eunsung Kim. Flukten går gjennom Kina og Mongolia og inneholder mange vonde dager, mishandling og utnytting. Jeg har også lånt hjem fra biblioteket enda en bok om Nord-Korea og den blir min boken på vent denne uken. Mørkets rike – reportasje fra Nord-Korea av Barbara Demick handler om hvordan det er å leve i Nord-Korea.

Nord-Korea er et av de mest hemmelighetsfulle land i verden i dag. Journalisten Barbara Demick tar oss med inn i et samfunn få kjenner og viser hvordan det er å leve i dette undertrykkende og totalitære regimet. I Mørkets rike følger vi livet til seks nordkoreanere over en periode på 15 år. De forelsker seg, stifter familier og har sine drømmer, men det viktigste er kampen for å overleve.Den store lederen Kim Il-sung døde i 1994 og Kim Jong-il tok over makten. I hungerskatastrofen 1995-98 døde opp mot to millioner mennesker, over ti prosent av befolkningen. Det er sterke øyeblikk når disse menneskene én etter én, innser hvordan de hele livet er blitt manipulert av regjeringens propaganda. I desperasjon rømmer de landet. En av dem kommer seg over grensen og finner en skål med mat til hunden på gården. Sjokkert innser hun at hundene i Kina får bedre mat enn menneskene i Nord-Korea. Et satellittfoto over Asia om natten glitrer av lys, men det er en mørk flekk på bildet – der er Nord-Korea

Ove er 59 år. Han kjører Saab. Til tross for at han ble sparket som styreleder i borettslaget for flere år siden (i det som Ove selv bare omtaler som «statskuppet»), klarer han ikke å la være å blande seg inn. Han sjekker at alt er på stell, og at ingen bryter reglene. Men når de nyinnflyttede naboene i rekkehuset midt imot er så uheldige å ødelegge Oves postkasse, blir det opptakten til en humoristisk og hjertevarm historie om rufsete katter, uventet vennskap – og kunsten å rygge med tilhenger. Det som skjer, kommer til å forandre en mann og et borettslag for alltid.

Ove er av den trauste typen, og den pedantiske. Han har tro på regler og på måten en mann skal oppføre seg på. Stort sett lært gjennom sin far som døde da Ove bare var 16 år gammel. Dette dødsfallet gjorde Ove foreldreløs, men han krummet ryggen og gikk på. Noen år senere mote han Sonja. Ove selv sier at hans liv er svart og hvitt og at Sonja tilfører en palett av farger.

Men Sonja får kreft og dør, og et halvt år senere mister Ove jobben. Som 59 åring. Og nå vil han bare dø.

Det ser det midlertidig ikke ut som han skal få lov til. Naboene hans, ledet av iranske Parvaneh stiller krav til ham. Ber ham om hjelp til både det ene og det andre, og han vet at Sonja ville sett ned på han (eventuelt blitt sint), hvis han ikke hjalp til. Og smått om senn blir Ove dratt tilbake til livet.

Jeg trodde i utgangspunktet at dette var en morsom bok. Noe lignende Hundreåringen som forsvant. Men den er en mye dypere bok med en veldig trist historie som bakteppe. Vi følger Ove fra han var liten og frem til i dag og historien fikk meg til å gråte. Samtidig som jeg ler av alle de utrolige tingene Ove finner på og ikke minst de finurlige måtene han blir beskrevet på. Det morsomste er Oves eget stae vesen og det uendelig triste er hvordan han kom dit hvor han er i dag. Hans historie sammen med Sonja og det barnet de ikke fikk. Så den er morsom. Meget morsom til og med, og så uendelig trist.

Tilsammen en meget vakker, morsom og sorgfull bok som anbefales alle!

Boken har jeg fått fra Cappelen Damm.

Kolossen prøver tydeligvis ved hjelp av subtile tegn og gester å formidle til kvinnen at dette ikke er så enkelt som det kan se ut til. Kvinnen prøver tydeligvis med atskillig mindre subtile gester å formidle tilbake at det ikke er usannsynlig at det kan henge sammen med at vedkommende koloss er en premieidiot.

Ove er 59 år. Han kjører Saab. Til tross for at han ble sparket som styreleder i borettslaget for flere år siden (i det som Ove selv bare omtaler som «statskuppet»), klarer han ikke å la være å blande seg inn. Han sjekker at alt er på stell, og at ingen bryter reglene.Men når de nyinnflyttede naboene i rekkehuset midt imot er så uheldige å ødelegge Oves postkasse, blir det opptakten til en humoristisk og hjertevarm historie om rufsete katter, uventet vennskap – og kunsten å rygge med tilhenger. Det som skjer, kommer til å forandre en mann og et borettslag for alltid.

Her er så god ein sumar
med hus i kvar ein busk
og lauv og friske kumar
åt slik ein liten trusk.
No skal me vera late
og taka oss i lund
lette blund.

Du er så brun og lekker
i sumarkjolen din;
d’ er berre du for klekk er
te vera guten min.
Men vil du glad meg gjera,
så hoppa her i li,
og vener skal me vera
og vener skal me bli
all vår tid.

~ Arne Garborg

Gud signe vårt dyre fedreland
og lat det som hagen bløma!
Lat lysa din fred frå fjell til strand
og vetter for vårsol røma!
Lat folket som brøder saman bu,
som kristne det kan seg søma!

Vårt heimland i mørker lenge låg,
og vankunna ljoset gøymde.
og vankunna ljoset gøymde.
din kjærleik oss ikkje gløymde;
du sende ditt ord til Noregs fjell,
og ljos over landet strøymde.

Og Noreg det ligg vel langt mot nord,
og vetteren varer lenge;
men ljoset og livet i ditt ord
det ingen kan setja stenge.
Om fjellet er høgt og dalen trong,
ditt ord heve då sitt gjenge.

Så blømde vårt land i ljos og fred,
det grodde så grønt i lider.
Men atter seig natt på landet ned
med trældom og tunge tider.
Og folket det sukka etter ljos,
og du lyste opp om sider.

Og morgonen rann, og mørket kvarv,
som lenge vår lukka skygde.
Du atter oss gav vår fridoms arv
og honom i trengsla trygde.
Du verna vårt folk og gav oss fred,
og landet med lov me bygde.

Vil Gud ikkje vera bygningsmann,
me fåfengt på huset byggja.
Vil Gud ikkje vera by og land,
kan vaktmann oss ikkje tryggja.
Så vakta oss, Gud, så me kan bu
i heimen med fred og hyggja!

No er det i Noreg atter dag
med vårsol og song i skogen.
Om sædet enn gror på ymist lag,
det brydder då etter plogen.
Så signe då Gud det gode såd,
til groren ein gong er mogen!

~ Elias Blix

Han er fra New Jersey. Hun er fra Oslo. De møtes i New York på slutten av femtitallet. De forelsker seg. De gifter seg med hverandre og flytter til Asbury Park. De får to jenter som noen år senere dør i en ulykke. Livet går i svart. I 1967 flytter de til Norge. Året etter får de datteren Marita. Og været skiftet og det ble sommer og så videre er en liten roman om de store tingene – om kjærlighet, tap og savn og rotløshet, om å leve i en tragedie og vokse opp i dødens skygger.

Denne romanen gjorde sterkt inntrykk på meg. Den er delt i tre deler. I den første blir vi kjent med Johnny og Kari, vi får høre hvordan de møtes og om livet de lever i USA. de har det godt i sammen og får etterhvert de to jentene Vera og Ann. Men så skjer det utenkelige:

Når Georg Swensen kjenner at han mister kontrollen over bilen, når hjulene treffer fortauskanten, lukker han bare øynene, som om han er i ferd med å drukne, og gir etter. Han ser ikke at han kjører tvers igjennom det grønnmalte stakittgjerdet og over tråsykkelen til Vera og over noen lekespader, en trehjuling og rett inn i husveggen, Vera og Anns soverom, der de sover på magen, med armene hengende ned på siden av hver sin seng.

I del to drar Kari og Johnny til Oslo for å prøve å skape seg et nytt liv på et nytt sted. Der får de datteren Marita. Og det er Johnny som først og fremst er der for henne. Kari begynner å drikke og finner en mann, kalt bergenseren, som hun tilbringer nettene med. Johnny drukner seg i musikk og først og fremst Bruce Springsteen. De to kommer fra samme sted, og det er en form for trøst i det. Johnny forteller Marita om Ann og Vera med hun må love å ikke si til moren at hun vet.

I del tre drar Johnny tilbake til USA til sin fars begravelse. Og så blir han der. Vi får vite at Marita drar for å besøke ham og at Kari flytter til Bergen for å være nærmere bergenseren. I denne delen har også Marita og Johnny en samtale. Det er vanskelig å si om det er en reel samtale, om det er minner eller en form for drøm. Men samtalen handler mye om Vera og Ann og om den type jente Marita har blitt:

Jeg så en hel masse midnattsbarn, under-broen-barn. Og sånne jenter som meg. Tynne jentunger med Converse sko. Jenter som skalv, som dro ned buksene og tenkte på sjelen sin hele ettermiddagen.

Tittelen på boken er en setning Johnny bruker til Marita når han slutter en fortelling på sengekanten og hun sovner. Det er en setning som gir håp om at verden vil gå videre og at det kanskje er et håp om at ting vil bli bedre.

Dette er en sterk og trist bok. Den handler om en stor tragedie og om hvordan leve videre. Eller kanskje mest om det å ikke klare leve videre. Og den handler om et barn som er født inn i denne tragedien og denne sorgen. Og om hvordan hun skal klare å vokse opp med den bagasjen hun er født med. Dette er bok en i en serie om Marita og jeg gleder meg til å lese fortsettelsen. Pedro Carmona-Alvarez har skapt en bok og et univers jeg fortapte meg i og som jeg gjerne vil lese mer om.

Boken er også skrevet om av Artemisia og Min bok og maleblogg

I dag er det transport mellom bibliotekene i kommunen. Det betyr også at vi får bøkene vi har lånt fra andre bibliotek i dag. Og det betyr at jeg går hjem med et fullt nett av bøker i dag igjen. Jeg prøver å ikke låne så mange bøker om gangen, men det er ikke lett når det er så mange gode bøker å velge mellom!

I tillegg får jeg leseeksemplar, og boken jeg har valgt meg ut i dag er et leseeksemplar fra Cappelen Damm. Boken heter En overflødig kvinne og er skrevet av Rabih Alameddine. Inspirert av Anettes bokboble har jeg tenkt å lage meg et kart som viser hvilke land jeg har lest bøker fra. Da vil denne boken havne i Libanon.

I en gammel leilighet i Beirut bor 72 år gamle Aaliya. Hun har blått hår og en bemerkelsesverdig historie å fortelle. Mens bombene falt i bygatene har Aaliya dyrket sin store lidenskap: bøker. Sine beste år har hun viet til å lese litteratur og oversette den. Hun har et mislykket ekteskap bak seg, og få venner, men har en særegen sans for humor og en rifle som trofast ledsager. Med stor innlevelse og sjarm tar Aaliya oss med på en reise gjennom livet sitt, belyst gjennom bøkene som har gjort sterkest inntrykk på henne, og forfattere som Bolaño, Sebald, García Márquez, Calvino, Nabokov og Dickens. Aaliyas historie er både en personlig fortelling, en familiehistorie og et innblikk i Beiruts og Libanons historie. Samtidig gir romanen er gripende bilde av hvordan det er å falle utenfor et samfunn som er sterkt basert på tradisjonelle verdier.