Stikkord
1001 bøker, 1800, bøker, eksistensialisme, Fjodor Dostojevskij, forbrytelse og straff, klassiker, lidelse, roman, spilleren
Forbrytelse og straff er skrevet av den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij i 1866. Den ble først publisert i 12 deler i det konservative tidsskriftet Russkij Vestnik (Russian Messenger). For deretter å bli gitt ut som bok.
Gjennom studenten Raskolnikovs mord på en ussel pantelånerske, gir forfatteren en genial skildring av forbrytelsens psykologi, samtidig som han belyser selve de moralske grunnspørsmål.
Denne romanen har alltid vært populær og har blitt lest av svært mange, men reaksjonene på den er svært forskjellige. Fra folk som elsker den til dem som omtrent hater den. Forbrytelse og straff (som de fleste Dostojevskijs fortellinger) er utrolig flytende og åpen for et bredt spekter av tolkninger.
Dostojevskij var en strålende fiksjonsforfatter, journalist, og utgiver. Men han hadde et spilleproblem, led av epilepsi, og hadde stadige økonomiske problemer. Som helten i romanen, tilbrakte han en stund i fengsel i Sibir. Han ble ikke fengslet for drap, men for medvirkning til revolusjonær aktivitet mot tsar Nikolai I. Han var under et enormt både tids- og pengepress da han skrev Forbrytelse og straff. Vi vet fra hans brev at han, i tillegg til å måtte produsere den månedlige delen av romanen, også måtte skrive en annen roman for en annen utgiver.
Han hadde lånt penger fra en kar ved navn Stellovsky, i bytte for å skrive en roman. Hvis han ikke ga Stellovsky denne andre boken innen 1. november 1866, ville Stellovsky eie rettighetene til alle Dostojevskijs arbeid i de neste ti årene! Så Dostojevskij bestemte seg for å gjøre det umulige – skrive to romaner samtidig, en om morgen og en om natten. Han ble fryktelig deprimert av det store arbeidspresset, men han gjorde det. Han rakte Stellovsky Spilleren tidsnok.
Så langt er dette min første og eneste bok av Dostojevskij. Det vil sikkert ikke bli min siste. Skrivingen hans synes å inneholde alt. Han belyser hver karakters perspektiv, tanker, følelser. Lag på lag av mening overlapper hverandre på hver side. En hel by kommer til live, en fremmed by, men likevel en by en kan relatere seg til. En by som transcenderer tiden og er like relevant i dag som det året den ble skrevet. Og humor, jeg hadde ingen anelse om det skulle være slik humor blant all den lidelsen.
Det er vanskelig å tilføre noen ord om denne boken. Den er skrevet så mye om, og forskjellige folk har forskjellige meninger om den. Jeg kommer til å lese mer Dostojevskij. Jeg ble forført av dybden i beskrivelsene, humoren som tross alt finnes der. Og selv om jeg ikke liker bøker med for mye lidelse har Dostojevskij gjort denne boken verd å lese.
Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij, (født 30. oktober/11. november 1821 i Moskva, død 28. januar/9. februar 1881 i Sankt Petersburg) var en russisk forfatter som har hatt svært stor påvirkning på både russiske og ikke-russiske forfattere. Dostojevskij utviklet den realistiske roman til også å undersøke menneskets psykologi, og da spesielt mennesker som går gjennom store sinnslidelser. Han var opptatt av den slaviske idé og av kristendommen; en av de viktigste tesene hans var «om Gud er død, er alt tillatt.» Dostojevskij er ofte sett på som grunnleggeren av eksistensialismen.
Hei du. Denne har jeg på leselista mi, og der har den vært lenge. Synes du den var tung å lese – noen bøker er jo det selv om man liker de veldig godt – eller synes du at den gled raskt og var litt pageturner-aktig?
)
Absolutt det første
Det var vel egentlig ikke fordi historien var så tung, men stilen den er skrevet i. Det er så mye å tenke over og tolke i grunnen. Hva mener han nå og hva betyr det gikk igjen i min tankeprosess 
Men jeg likte boken godt og det at man må tenke og tolke tar vel egentlig ikke noe fra en bok!
Tilbaketråkk: It’s Monday! What are you reading? « Betraktninger
Hei, jeg var ikke så kjempebegeistret for denne boken – men det var veldig fint å lese dine meninger om den. Kjempefin blogg forresten!
Tusen takk! Jeg kan forstå at noen ikke liker denne boken, det var på grensen for meg en stund men så løsnet det og jeg endte opp med å synes det var veldig bra.